Barneombudet og Alvdals-saken
Overgrepssaken fra Alvdal hvor fire barn ble misbrukt av en rekke voksne over flere år, engasjerer og opprører de fleste av oss. Også Barneombud Reidar Hjermann har engasjert seg i saken, men på hvilken måte? For andre gang på kort tid forsøker han å sensurere pressen.
Vanskelig balansegang
I to uker har jeg fulgt rettsaken som omhandler overgrepene i Alvdal. Jeg har sett bildene, filmene og hørt barnas forklaringer. Selv om jeg sammen med kollega Asbjørn Øyhovden har dekket denne type saker i over seks år, vi har laget nærmere 300 saker om vold og overgrep mot barn, setter denne saken dype spor også hos oss journalister.
I sin tid var jeg også med å dekke Baneheia-saken. Overgrepene i Alvdal gjør ikke mindre inntrykk.
Det er nesten uvirkelig hva vi hører og ser, og det er en vanskelig balansegang når man bestemmer seg for hvor mye detaljer vi skal videreformidle. Det er en daglig diskusjon, og det er magefølelsen til svært erfarne journalister som bestemmer.
Systemsvikt og unnlatelser
Rettsaken har avdekket flere tilfeller av systemsvikt i barnevernet. de unnlot blant annet å undersøke innkomne bekymringsmeldinger. Lederen i barnevernet i Alvdal utviklet i tillegg et vennskapsforhold til mor til to av barna, og ble fortalt om den ene videoen som viser overgrep mot ett av barna. Hun overlot til mor, som nå er en av de hovedtiltalte i saken, å melde fra til politiet. Mor gjorde aldri det.
Flere andre voksne var til stede og var vitne til overgrep uten å gripe inn eller melde fra. Vi har sett filmen i retten hvor de ler og hoier og oppmuntrer til overgrepene.
Faren til to av barna har forklart i retten at også han visste om den ene overgrepsfilmen. Filmen hvor vi journalister har sett datteren hans be overgriper om å slutte. Far gjorde ingenting, han meldte ikke fra, han lot overgrepene fortsette.
Alle disse unnlatelsene har igjen ført til at barna fra Alvdal måtte leve med fortsatt misbruk, angst og håpløshet fordi voksne mennesker enten var redde for sitt eget skinn, eller rett og slett ikke brød seg. Slik kan det fremstå når de forklarer seg i retten.
Barneombudets engasjement i saken
Like før rettsaken startet i Nord-Østerdal tingrett i Elverum i midten av januar, kom det første utspillet fra Barneombud Reidar Hjermann. Han gikk ut offentlig og bad pressen innstendig om ikke å bruke begrepet "Alvdals-saken" fordi det kunne virke stigmatiserende og bli en belastning for bygda. Hjermann tok personlig kontakt med de fleste store redaksjonene som skulle dekke saken, og han sendte sågar tekstmeldinger med samme bønn til flere av journalistene han kjenner fra før. Han hadde snakket med ordføreren i Alvdal som ikke ønsket at bygda skulle få et ”Bjugn-stempel”, altså at folk for evig tid skulle forbinde navnet med pedofile og overgrep mot barn.
Selv om man kan ha forståelse for at folk i bygda de fleste har forbundet med Kjell Aukrust, ikke ønsker å forbindes med noe så grusomt som denne saken, var det vel nettopp ansvarlige i denne kommunen som sviktet barna da de trengte det som mest? Hva ville de vi skulle kalle det? ”Et sted på Østlandet” eller ”et sted i Norge”?
De fleste pressefolkene som fikk henvendelsen satt vel litt hoderystende tilbake etter Barneombudets engasjement.
Mer pepper til pressen
Utspill nummer to fra Hjermanns side kan vel neppe oppfattes som annet enn et mer direkte forsøk på å sensurere pressen. Barneombudet mener at pressen har gått alt for detaljert til verks når vi forteller om helvete barna har levd i.
Han hevder vi har beskrevet overgrepsfilmene og bildene på en måte som er til skade for barna, og mener pressen heretter bør få referatforbud i slike saker.
Det underlige er at barnas bistandsadvokater ikke er av samme oppfatning. De mener tvert i mot at pressen har vært varsomme i sin omtale av saken, og at vi i høyeste grad har ivaretatt og vernet barnas privatliv.
Det er også flere ganger i saken hvor dommeren har lukket dørene for publikum, men har latt pressen være til stede. Det er et unntak i lovverket som gir anledning til det. Da er de vi journalister som må være oss vårt eget ansvar bevisst, og skjer det da grove overtramp, ligger det i kortene at også vi blir utestengt i neste runde. Så har ikke skjedd i denne saken. Vi har vært til stede, og vi har ikke på noe tidspunkt blitt irettesatt av dommeren for å ha gått for langt i rapporteringen.
Man kan jo da spørre på seg hvilket grunnlag Barneombudet kritiserer pressen? Jeg har ikke observert verken Hjermann selv eller andre fra hans kontor i rettslokalet i Elverum. Hvis han baserer seg på det som har kommet fram i media, så kjenner han ikke de groveste detaljene i saken, de er ikke omtalt noe sted.
Hvorfor er vi der?
Så hvorfor skal vi være der? Hvorfor er det viktig at vi får se filmer, bilder og formidler dette videre?
Før rettsaken startet hadde jeg lest tiltalen grundig. Av den gikk det fram at påtalemyndigheten satt på noe så sjeldent som billedbevis for grove seksuelle overgrep hvor flere av de tiltalte medvirket. Det har vel knapt skjedd før i Norge.I sakens første uke var det de tiltalte som forklarte seg for retten. De nektet for det meste, og bagatelliserte de handlingene de selv var med på. På et tidspunkt ble det nærmest fremstilt som en lek, og den ene tiltalte lo da han så det ene overgrepsbildet av stedatteren. Et bilde jeg på det tidspunktet ikke hadde sett.
Som journalist forsøker man i det lengst å dekke en sak så objektivt som mulig, men her stemte ikke de tiltaltes forklaring med påtalemyndighetens påstander overhodet. Det ble svært vanskelig å finne en farbar vei, og på et tidspunkt bad jeg derfor aktor om å få lov til å kikke gjennom bildene det stadig ble referert til, og hun sa ja under tillit.
Vi stilte oss rundt mappen med bilder, en gjeng journalister med de samme spørsmålene i hodet, hva er sant eller ikke sant av det de tiltalte forklarer? Overdriver påtalemyndigheten? Kan det virkelig være så ille?
Jeg bladde, de andre fulgte med.
Jeg bladde fort, men ikke fort nok.
Det var så ille.
Noen dager senere fikk vi se filmene…
Jeg kikket mer ned i notatene mine enn jeg gjorde på Tv-skjermen.
Jeg holdt meg for ørene flere ganger.
Jeg liker ikke lenger Boney M.
Derfor er vi der
Noe har festet seg for alltid, men slik er jobben min. Jeg skal formidle at det gjøres ting med barna som ligner det jeg har sett av barnepornografiske bilder fra utlandet. Vi tror ikke slikt kan skje i Norge.Men, jeg har sett det med egne øyne og skal fortelle våre seere og lesere at det skjer.
Jeg har laget utallige TV innslag om overgrepsutsatt barn som ikke har blitt trodd når de har fortalt om overgrep, hvor politiet ikke har tatt saken deres på alvor. Hvor heller ikke barnevernet har hjulpet barna selv om de har bedt om hjelp. Saker hvor lærere, helsesøstre og leger har sett blåmerker eller andre tegn på vold eller overgrep uten å ta det helt på alvor.De kanskje ikke trodd det var mulig, at noen kunne utsette barn for noe så grusomt?
Vel, kanskje uskyldens tid er forbi etter at pressen har dekket denne saken uten referatforbud.Barneombudet?
Så, selv om Barneombudet ikke skal blande seg inn i en pågående rettssak, det handler om rettsikkerheten til de tiltalte, er det ingenting i veien for at han kan ta fatt i de prinsipielle sidene av saken.Barnevernets plikt til å undersøke bekymringsmeldinger for eksempel? Eller hva med andre som ser overgrep eller får kjennskap til dem og ikke griper inn eller melder fra. Hvilke konsekvenser får det når man unnlater i en så alvorlig sak?
I dag får det stort sett ingen konsekvenser, som regel er unnlatelsen rettslig foreldet før man i det hele tatt får vite at den har skjedd. ”Skal det være slik?” kunne jo Barneombudet ha spurt. Kanskje han kunne brukt anledningen til å peke på hvor mange overgrepssaker som henlegges hvert år i Norge, noen fordi politiet kanskje ikke har gjort jobben sin? Men, det har han ikke gjort.
I stedet har han valgt å gå til frontalangrep på et samlet pressekorps? I stedet ønsker han at vi sensureres? Vi i pressekorpset rister litt hardere på hodet denne gangen, og venter i undring på neste utspill fra Barneombudet. I mellomtiden, Hjermann, ”Don’t shoot the messenger”!
Permalink
Del med andreVestfoldsaken, gjorde politiet nok?
Den siste tiden har TV 2 satt fokus på en overgrepssak fra Vestfold hvor to små gutter skal ha vært utsatt for gjentatte grove voldtekter og tortur.
Fire voksne menn har vært mistenkt eller siktet for å ha misbrukt guttene, og saken har vært etterforsket av Vestfold politidistrikt i rundt to år, uten at de klarte å finne den eller de som har misbrukt guttene.
For heller ikke politiet er i tvil om at guttene har vært utsatt for seksuelle overgrep.
"Faktanotat" fra Vestfold politidistrikt
-Det er ikke mangel på prioritering eller ressursser som har vært avgjørende for at man ikke har klart å fremskaffe tilstrekkelig bevis i denne saken, skriver Vestfold poltidistrikt på sin egen hjemmeside.
De har etter TV 2s kritiske søkelys på politiets manglende etterforskning, gjentatte ganger hatt behov for å komme med det de kaller fakta i saken. Det må understrekes at Vestfold politidistrikt ikke har kommet med noen form for klage på TV 2s fremstilling av saken.
Henlagt på bevisets stilling
Saken ble i sommer endelig henlagt av riksadvokaten, etter at politiet selv hadde henlagt den, uten å ha myndighet til det. Om dette skriver riksadvokaten:
- Politiet har selv henlagt saken etter bevisets stilling og i underretning av 22. april d.å. til de fire siktede angitt at "forholdets art" er "seksuell omgang med barn u/10 år (§ 195).
Politiet i Vestfold har tydeligvis ikke vært helt på det rene med at de selv ikke har anledning til å henlegge en sak med 21 år strafferamme, slik denne saken har.
- Riksadvokaten har kommet til at de riktigste må være å se det slik at det foreligger en siktelse for overtredelse av straffeloven § 195 annet ledd bokstav c, skriver riksadvokaten i sin påtegning.
- Påtalekompetansen hører da under riksadvokaten, jf. straffeprosesslovern § 65.
Det faktum at Vestfold politidistrikt selv henla saken, hopper de elegant over i sitt faktanotat.
Brøt fristen for dommeravhør
Vi har også i våre reportasjer påpekt at dommeravhør ikke ble foretatt innenfor fristen. Da barnevernet anmeldte saken i mai 2007, var det med mistanke om seksuelle overgrep.
Guttene hadde begge i fosterhjem utvist en svært seksualisert atferd, de hadde et handlingsmønster barn på den alderen sjelden har, hvis de ikke har vært utsatt for overgrep. Noe de fleste som har kjennskap til overgrepsutsatt barn vil kunne skrive under på.
Med tanke på barnas alder, de var fremdeles under 10 år, kunne man allerede på det tidspunkt ha behandlet saken som en sak med mulig strafferamme på 21 år, altså gitt den høyeste prioritet. I stedet brøt politiet i Vestfold fristen for dommeravhør av guttene med fire uker.
- Etter politiets vurdering var denne fristen ikke av vesentlig betydning, skriver de i sitt faktanotat.
Til sammenligning kan man i forbifarten nevne at da en idrettsleder i vinter var siktet for overgrep mot rundt 30 gutter i Kristiansand, klarte Agder politidistrikt og Kristiansand tingrett å gjennomføre dommeravhør med samtlige i løpet av tre uker. Vinterferie iberegnet.
- Fortalte ikke om seksuelle overgrep
Videre i faktanotat beskriver Vestfold politidistrikt at guttene ikke fortalte om seksuelle overgrep i det første dommeravhøret som ble gjort sommeren 2007. Det stemmer med TV 2s opplysninger i saken, men da den yngste gutten ble spurt av avhører om det var noe mer han ikke hadde fortalt, bekreftet han det. På spørsmål om han kunne tenke seg å fortelle mer siden, bekreftet han det også.
Om dette sier faktanotatet ingenting.
Tok ikke signalene
I stedet for å å ta disse signalene på alvor, ved å kalle gutten inn til nytt avhør ganske raskt, valgte Vestfold politidistrikt å overse hva gutten hadde antydet i de første avhøret.
- I følge retningslinjene for dommeravhør av barn skal det, av hensyn til barna, ikke gjennomføres mer en ett dommeravhør, skriver Vestfold politidistrikt i sitt faktanotat.
- Dette er utdaterte holdninger, og det praktiseres ikke lenger slik, forteller en erfaren overgrepsetterforsker på spørsmål fra TV 2.
- All moderne forskning viser at barn har godt av å fortelle om hva de har opplevd til mennesker som er utdannet til å ta dommeravhør.
- Signalene den yngste gutten gir i det første dommeravhøret er så tydelige, at han selvfølgelig burde vært inne til nytt avhør etter kort tid, sier etterforskeren.
Skrev selv brev til politiet
I mars 2008, etter å ha ventet lenge på å bli innkalt til nytt avhør, skrev den yngste gutten selv et brev til politiet, hvor han bad om å få lov til å snakke med dem igjen. Han hadde mer på hjertet.
- Det er også klare retningslinjer for at slike dommeravhør bare kan gjennomføres hvis barnet ønsker å bidra til en slik samtale, siterer politiet retningslinjene for dommeravhør i sitt faktanotat.
Guttens brev til politet er ikke nevnt.
Først i mai 2008 kom gutten i nytt dommeravhør, to måneder etter han hadde skrevet brevet, og nesten ett år etter at han hadde sagt til politiet at han hadde mer å fortelle.
Det var i dette dommeravhøret gutten fortalte om voldtekt og tortur.
Persongalleri av kriminelle
Gutten hadde pekt ut huset der overgrepene skal ha skjedd, og forklart i detalj om baderommet hvor han og broren ble voldtatt.
Huset var kjent for politiet, det skal ha vært tilholdsted for "et persongalleri av personer med kriminell bakgrunn", som de skriver i faktanotatet.
- men ingen har tidligere vært mistenkt for seksuelle overgrep.
TV 2 har undersøkt deler av "persongalleriet", og de fire mennene som senere ble mistenkt i saken var godt kjent for politiet.
Narkotika, grov vold, trusler med kniv, familievold, heleri, tyveri for å nevne noe. Tilsammen snakker vi om flere hundre forhold.
Avhør av de mistenkte
Politiet understreker i sitt faktanotat hvor vanskelig det var å få kartlagt miljøet i huset der overgrepene skal ha skjedd. Derfor lot de gutten peke ut mulig gjerningsmann i fotokonfrontasjon. Han pekte der ut fire menn, hvorav en som "den slemmeste."
I et dommeravhør i desember 2008, pekte han nok en gang ut de samme mennene, og fastholdt hvem som var "den slemmeste."
Ingen av de fire ble pågrepet av politiet, til tross for at de nå var mistenkt i en sak med 21 års strafferamme.
I stedet ble de kalt inn til avhør, "den slemmeste" møtte opp i avhør først fire måneder senere.
- At de mistenkte ikke ble pågrepet samtidig, for at de ikke skal kunne samordne sine forklaringer, er underlig, sier tidligere politioverbetjent Finn Abrahamsen.
- Det vanlige her, i en så alvorlig straffesak, ville jo være å drive taktiske avhør. Det vil si at man kunne kjøre de mistenktes forklaringer opp mot hverandre.
Varetektsfengslet ikke
Politiet i Vestfold har hele tiden hevdet at det ikke var grunnlag for varetektsfengsling i saken.
De mener det ikke var fare for bevisforspillelse, eller at det forelå noen form for gjentakelsesfare.
Interessant nok, i 2006 fikk Vestfold politidistrikt medhold i tingretten for fire ukers varetektsfengsling av en av mennene. Den gangen var han siktet for å ha oppbevart en stjålet moped, for å ha kjørt i beruset tilstand, for tyveri og for å ha oppbevart og solgt narkotika.
- Retten finner at vilkårene for varetektsfengsling er tilstede, idet fengsling antas påkrevd for å hindre at siktede begår en ny straffbar handling, skiver den aktuelle tingretten i sin kjennelse fra 2006.
Beslag?
Politiet foretok ikke ransaking eller beslag i hverken mobiltelefoner eller PCer fra noen av de mistenkte mennene med tanke på å finne spor eller bevis i saken. Dette har de også tidligere bekreftet overfor TV 2 Nyhetene.
I sitt faktaskriv kan det imidlertid tolkes som om de likevel har gjort både ransaking og beslag hos samtlige av mennene, bare ikke i denne saken.
- Til dette kan det opplyses at politiet i tidsrommet etter at overgrepene skal ha skjedd, har ransaket hos samtlige siktede - men da under mistanke om andre straffbare forhold- og tatt beslag i bl.a. mobiltelefoner uten at det ble gjort noen funn som har underbygget at de siktede har gjort seg skyldige i seksuelle overgrep, skriver Vestfold politidistrikt i sitt faktanotat.
Var det i tilknytning til oppbevaring av stjålet moped at ransakingen ble foretatt?
Var det i forbindelse med fyllekjøringen at beslagene ble gjort?
Om det sier faktanotatet ingenting.
Vestfold politdistrikt mener at de har gjort så godt de har kunnet i denne saken, hva mener du?
Høyesterett knaller til mot overgripere
Det er har lenge pågått en offentlig debatt, ikke minst her på TV 2, om seksuelle overgrep mot barn som etter manges mening straffes altfor lavt.
Strafferammen er i de groveste tilfellene på 21 år, men denne strafferammen brukes så og si aldri fullt ut.
Flere politikere har tatt til orde for at straffen må opp, og blant annet ligger det nå i forslaget til ny straffelov, en økning av minstestraffen for seksuelle overgrep mot barn fra to til tre år.
Alt dette er med på å drive straffen i retning av det som ser ut til å være mer i tråd med den alminnelige rettsoppfatning, altså hva du og jeg synes en som begår grove overgrep mot barn fortjener av fengselsstraff.
Men, noen av de viktigste signalene for hvor straffenivået bør ligge gis av Høyesterett. Ved at de velger å behandle en sak, og så sier tydlig fra i sin dom om hva de mener er riktig straff, legger premissene for straffeutmåling i alle tilsvarende saker i lang tid framover.
Nå har de tatt for seg seksuelle overgrep mot barn, og da med særlig blikk på overgrep som begås via nettet.
En 34 år gammel lærereassistent ble i desember 2007 dømt for over 50 tilfeller av seksuelle overgrep eller handlinger mot jenter helt ned i 11 års alder.
Han fikk fire års fengsel for å ha gjennomført samleie med to av jentene, og for å ha lurt de andre til å kle av seg og begå seksuelle handlinger som han filmet med webkamera og senere lagret på sin egen PC.
Han utga seg for å være en jevnaldrende gutt, og han fant jenter som av ulike grunner var spesielt sårbare.
Saken ble i Kristiansand tingrett aktorert av det nasjonale statsadvokatembedet, saken hadde grener over hele landet. Da mannen fikk straffen på fire år, anket ikke statsadvokaten straffeutmålingen, og dermed kunne de heller ikke be om høyere straff da saken ble behandlet i Agder lagmannsrett i 2008.
Mange som hadde vært borti saken, mente dette var særdeles defensiv holdning av statsadvokaten, man snakket om en av Norges største saker når det gjelder overgrep på nett, og dette kunne da ikke være mulig.
Da saken ble behandlet i lagmannsretten, valgte likevel retten å signalisere alvoret i saken ved å gå over aktors påstand om fire års fengsel, ganske uvanlig.
Straffeutmålingen ble anket inn til Høyesterett som nå altså har knallet til og sagt at mannen skal sone fem og et halvt år i fengsel for det han gjorde mot barna.
Mannen hadde tilstått deler av overgrepene og fikk dermed strafferabatt. Høyesterett mente at en passende straff, uten tilståelse hadde vært sju års fengsel.
Det mest interessante er at Høyesterett har vist at de har forstått hvor stor spredningsfaren er når noen først har fått tak i bilder av et barn i en fryktelig sårbar situasjon. De har forstått at dette er bilder som aldri forsvinner, men kan gjøre barna stor skade i lang, lang tid.
Det viktigste er at statsadvokater og dommere i tingretter og lagmannsretter rundt om i landet må forholde seg til denne dommen. Tydeligere kan det ikke sies, straffenivået skal opp.
Den vil bli brukt for alt det er verdt, den styrker rettsikkerheten for overgrepsutsatte barn, og den gir dem et helt klart signal fra høyeste hold om at de skal tas på alvor.
Viggo Kristiansen til journalistkonferanse?
5
Det enkle er ofte det beste.
Riksadvokaten griper inn igjen
1
Lavmål i retten
5
